Så. Fra eksperimentalmat til vanlig tapas, er det noe da? Vel, med et bra konsept, noen av verdens beste kokker og råvarer i himmelklassen kan det ikke gå feil. Jeg var vel litt spent på om de skulle dra noen av de sære kjemikerkonseptene med seg, men foruten en og annen liten greie var dette ren enkel mat.
Dette er forresten den eneste tapasbaren i spania med 3 måneder lang bordbestilling. Dukker du opp sent nok på kvelden og ett av bordene har pakket sammen (og det skjer) kan du fort få en liten halvtime eller time i tapashimmelen.
Vi setter oss og bestiller for noen-og-tiende-gang siden vi kom en flaske Cava (Torello Brut Natural). Deretter kommer en liten appetizer med melonmojito og anis.
Menyer blir tittet på og vi finner fort ut at lokale spanske spesialiteter med dertil lokale navn blir for mye av det gode og for mye jobb. Kveldens særdeles proffe, morsomme og veldig hyggelige kelner får beskjed om allergier og kveldens oppgave: Mat oss til vi sier stopp!
Vi ramler rett inn i litt god iberico
...sammen med litt toast med hvitløk og tomat. Klassisk tapas.
Så var det arven etter El Bulli da... En av de store signaturrettene og "oppfinnelsene" fra El Bulli kom på bordet. Spheric Olives ser bra ut, smaker bedre og er ekstremt morsomme.
Sammen med olivene kom det en skål med pepret fritert fiskskinn. Crispy og veldig namnam!
Tunfisk. VELDIG veldig tynn tunfisk. Men pinjekjerner. Det er vanskelig å forklare hvor godt det er.
Så litt El Bulli inspirert mat igjen. Luftlett hveteboble med et flak av manchego, sitrusrogn og kakao. Morro, morro, morro!
Vaktelegg med strø av parmesan og brød.
Fruen kan ikke spise parmesan og få istedenfor båter av appelsin i appesinsaft og olivenolje. Veldig enkelt, veldig lett, ekstremt godt!
Makrell med lokal sopplagt i olje. O gud...
På dette tidspunktet kom kelneren inn for en rask om fruen kunne spise østers. Det kan hun, men vil ikke og får derfor en liten brødskive med tomat og ansjons.
Østers med sherryeddik. Østersen var på størrelse med en CD. Lokale og grenseløst gode.
Østers og sitrusrogn...tror jeg...
Østers og...errr...
For å roe ned kroppen etter østers fikk også vi litt brød, nå med laks og rømme.
Avokadocanelloni med tunfiskfyll og rømme. Godt, godt, godt!
Hvit tunfisk (albacore) med stekt mandel og forløpig ukjent, syltet grønnsak. Tunatastisk!
Tunfisk konfitert i ibericofett med stekte grønnsaker...
Sjømaten fortsatt med blekksprutstrimler i sitt eget blekk med rogn. Bedre blekksprut skal mat lete litt rundt etter.
Knivskjell med ingerfærolje, sitronskum og safran. Kveldens høydare?
Konfitert potet i olivenolje med kokt ibericoskinke.
Kaninlår med syltet gulrot.
Jammen klarte vi ikke å presse inn en flaske rødt også. PSI 2008 fra Ribero del Duero. Dette er folkevinen fra mannen bak den noe mer lommebokrøskende Pingus.
Om vi orker dessert? Ok da. Lun mandelkake og jordbæris.
Sjokolade- og hasselnøttkake. Dedikert til Antoni Escribà, en dessertlegende som gikk bort i 2004.
Fryktelig dårlig bilde, men mini-is fra iskremvogna de kom rundt med.
Jupp. Sukkerspinn med markjordbær.
Mer sukkerspinn. Alt ble servert ytterst i grenene på ett tre.
Så til slutt noen stemningsbilder fra selve restauranten. Her er det ingen som tar seg selv veldig høytidlig.
Så hva har Ferran Adria klart å raske sammen her? Jeg skal ikke skryte på meg store kunnskaper om tapasbarer, men vi snakker en butikk det oser kvalitet av. Ekstremt høyt nivå på maten, personalet er tatt med fra El Bulli og er omtrent så profesjonelle som det går ann å bli. At de i tillegg kan stille med verdens laveste skuldre og leke seg litt på jobb gjør hele opplevelsen til neo av det bedre jeg har vært borte i.
