Elio Altare, blant mange kjent som en av pionerene bak moderne Baroloer. Denne historien viser hvor dypt forskjellen stikker mellom modernister og tradisjonalister, selv innad i familier (Barolo Wars). Det var Elios farfar Giuseppe Altare som kjøpte gården i La Morra i 1948. I det herrens år 1976 dro den unge Elio til Burgund for å få inspirasjon og drive med vin et annet sted enn hos faren i La Morra.
Vel tilbake fra Burgund kutter han til sin fars store frustrasjon ned familiens frukttrær og brenner de gamle vinfatene for å gjøre plass til nye franske eikefat. På denne tiden var bruk av ny eik helt uhørt, og faren klarte ikke å akseptere den totale omleggingen Elio ønsket på vingården. Han pratet ikke med Eilo fram til han døde i 1985, hvor han samtidig benyttet anledningen til å gjøre Eilo arveløs.
Dette hindret ikke Eilo i å lage noen fantastiske Baroloer, inspirert av produksjonsmetodene i Burgund. Som Darth Wader ville ha sagt det: "Come over to the Dark side, we have new french oak"
Fargen er dyp rød mot brun
Lukten er massiv, sursyrlig. Eik, men ikke overveldende. Svisker og sopp.
Smaken er sursyrlige bær, svisker, mentol, sopp og skogbunn. Fint integrert eik, men veldig tørr bakerst i munnen. Trenger nok noen år til for å få ut potensialet. Ettersmak av eple. Minner litt mer om Bordeux i stilen. Veldig massiv til Barolo å være og helt klart langt over på den moderne siden.
Jeg har jo som kjent et litt todelt forhold til Barolo og den moderne stilen. Gjort riktig kan ny eik tilføre mye til også Baroloer, men jeg er vel bare en tradisjonalist akkurat her.
Har det er sagt, er dette en helt glitrende vin med potensiale mange tiår fram i tid.
Elio har ikke gått helt bananas med eiken og det føles som om han har gått inn for å lage fransk vin, i Piemonte. Hvorfor? Det må gudene vite. Lurer på hva denne mannen hadde klart med en tradisjonell Barolo...
Denne Baroloen lages kun i de aller beste årgangene og er ikke tilgjengelig på polet
92/100
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar