Tilbakeblikk - El Bulli - 2. juli 2009

Mye er sagt og skrevet om Ferran Andria og restauranten El Bulli. Kåret til verdens beste i en årrekke og viden kjent for å dra mat helt til grensen, både med råvarer presentasjon, lukt, tekstur og smak. Restauranten holder åpent i 4 måneder og er resten av året den lille kjemikers våte drøm. Det er her ny mat og mat-teknikk finnes opp.

Bord får du via loddtrenkning, 6500 plasser ila den veldig koste sesongen. Det er forresten rett i underkant av 1 million mennester som søkte om bord før siste sesong.

Høsten 2008 søkte vi om bord og fikk bekreftet bord for 2 før jul. Vi vant rett og slett det store lotteriet på første forsøket og ikke minst var det veldig gøy å få bord på selve bryllupsdagen vår!

Klokken halv åtte hadde vi bord og vi møtte opp en liten stund før, for å titte oss rundt. Så da trasket vi nervøst rundt sammen med canadiere, japanere og et par fra Råde som også hadde fått bord.

Noen minutter på halv åtte åpnet jernporten seg og lett oppstemte ruslet vi inn.
Og så begynte moroa...en 7 timers maratonøvelse i presisjon, nytelse og en masse annet rart....

Først fikk vi en miniomvisning på kjøkkenet og hilste på sjefen sjøl. 32 kokker på et bittelite kjøkken under oppsyn av Ferran Andia.

Kvelden begynte på terassen og spent ventet vi på hva som skulle skje videre. Da kom det litt "snacks" på bordet, en bok av en vinliste og litt godt å drikke i form av lokal Cava.

Ikke litt spent foreviges vi utenfor borten til El Bulli.

Det aller føste som kom på bordet var Mojito og Caipirinha innkapslet i sukkerrør. Godt og friskt.

Litt bekymret kunne man bli da neste appetittvekker kom på bordet i form av Gin Fizz laget live med flytende nitrogen. Med tanke på at vi hadde sultet oss en drøy uke var dette er real start! :D

Så kom, om noe, en av signaturrettene til El Bulli på bordet: Spheric Olives.
Det er ingen enkel måte å forklare dette, men kortversionen er å mose oliven for å få ut væsken. Denne innkapslet deretter i formen av en oliven og man får flytende oliven med en helt ekstremt konsentrent olivensmak. Disse greiene smaker så hinsides all fornuft godt! Jeg har prøvd å lage disse selv, men uten det helt store hellet. Prosessen kalles Spherification.

Olivene ble servert fra et godt gammeldags norgesglass med olivenolje og krydder.

Neste morsomhet ut var Mimetics Peanuts. Litt i samme leia som oliven, men her var det med flytende peanøtt.

Kan du gjette det? Ikke? Friterte kaninører! :o) Overraskende godt. Overraskende morro.

Kvelden første skeptiske øyeblikk kom i form av Strawberry Umeboshi. Salte, syltede jordbær. Skeptisk? Ikke uten grunn. Det holdt med én for å si det sånn... Umeboshi.

Nok en knasende liten morsomhet.Vanilla Chips var ikke overraskende knasende gjennomsiktige chips med vaniljefrø, masse vaniljefrø. Knasende og med en intens vaniljesmak.

Sammen med dette kom også noen små tomatkjeks med bladgull.

Skal det være litt tang? Nori-Trias var visst dette. Crispy tang uten at jeg husker om den satte spesielt dype spor i sinnet.

Ved dette punktet fikk vi besøk av hovmesteren som ville forsikre seg om at vi var enige om fruens allergier for sjømat og nøtter, slik at kokkene hadde kontroll på alt.

Deretter kom det et norgesglass med sjøanemoner og spørsmål om dette var noe vi ville ha til middag. Dette var det mest ekstreme på menyen og kunne erstattes. Det ble den selvsagt ikke. ;)

Fruens allergi-vennlige meny ble da til slutt seende slik ut:

I motsetning så min riktig så pen ut.

Etter å ha tittet gjennom vinboka fant vi det lurt å legge livet i hendene til vinkelnerne. Match 36 retter med eksperimental mat med vin. Resultatet ble én flaske hvit til de første 18 og én flaske rød til de siste 18 rettene. Umulig oppgave, bra resultat.
Vinene er spesiallaget for El Bulli og kan selvsagt ikke kjøpes verken her eller der.

Vel inne i den riktig så hjemmekoslige restauranten var det på tide med litt skikkelig mat. Eller noe i den duren.

Først ut var Black Sesame Sponge Cake with Miso. Fluffy og fin, litt sjokoladekake på smak.

Så var det Flower Nectar. Ekstremt redusert, nesten honningaktig blomsternektar i små blomster.

Rose Frost var neste rett ut. Is laget på innkokt rose. Smakte rose. Kaldt.

Teatralsk ble den neste reten satt på bordet. Oyster Leaf with Dew of Vinegar. Tykt blad med en naturlig saltsmak (vokser bl.a. på kysten av Skotland) med "dugg" av eddik. Både morsomt og godt.

Trøffel!! Masse trøffel. Truffle Surprise. Husker ikke helt hva dette var, men det inneholdt 90% trøffel så det får bare være.

Her er vi på spherification-kjøret igjen. Haricot Bean with Joselito's Iberian Pork Fat. Falske, relativt store hvit bønner med flytende hvite bannør inni. Duppende i Grisefett. Namme!

Ved dette punktet fikk det opp for oss at i det ikke veldig store lokalet fantes 30 ninja-kelnere. Det er en del kriterier som skal på plass for å få 3* i Guide Michelin. En av disse er servicen. Her har jeg fortsatt tilgode å se en restaurant som rekker El Bulli til knærne. Glasset ditt er aldri for fullt og aldri tomt. Maten kommer akkuratt når den skal og tallerknen blir tatt bort akkuratt når den skal. I tillegg er smilet, den lille vitsen, historien bak maten og den hjemmekoselige stilen helt spot on!

Tilbake til maten. Tuna Marrow - Roman Style. Fritert benmarg fra tunfisk. Dette var fruens rett da hun ikke tåler skalldyr.

Prawn Two Fingers ble min rett denne runden. Perfekt tilberedt kreps og en unnkokt krepsekraft. Ikke like ekstrem som på El Cellar de Can Roca riktignok, men desto bedre.

Så var det på tide med flymaten. Parmesan Frozen - Air with Muesli. Isoporeske med parmaesanskum og en liten pose med frysetørket frukt musli.

Her må man trå til litt selv til alles store forlystelse.

Parmesanskum er riktig så godt. Om noe litt i overkant mye.

Yolks. Her skal alt være egg. Som ikke er egg. Som på sett og vis smaker ogg. Forvirrende.

Frost Vinaigrette. Fryste minibåter av mandaring med mandarin-vinaigrette og bittesmå isbiter. Syrlig, friskt, skarpt og godt.

En gang på 80-tallet hadde jeg leker formet som matvarer. Det som nå kom på bordet var veldig likt, men luktet ikke like plastikk  som på 80-tallet. Pumpkin and Almond Sandwich. Baguett laget på gresskar og mandler. Ser veldig fake ut, men når den er fylt med trøffel spiller det ingen rolle. Trøffel er konge samme hva.

Mens jeg spise sandwich med trøffel fikk fruen Macha te. Dvs El Bulli sin version av Macha, laget på lokal tang.

Pisket ferdig får den en ekstremt intens grønnfarge. Smakte i tillegg riktig godt.

Tomato - Basil var neste rett. Små tomater dekket med sort innkokt basilikum. Masse smak av både tomat og basilikum!

Lulo. Gelesyltetløy laget på den sør-amerikanske frukten Lulo. Denne ble servert sammen med frysetørket parmesan og Sharon. Godt.

Da vi ikke var helt sikre på skalldyrallergi og Abelone, ble det Abelone på meg og sjøagurk på fruen. Overraskende godt, men ikke noe du går på Kiwi'n på hjørnet.

Fruen fikk som sagt Seacucumber, ett dyr som her og et par andre steder i Spania ikke har framkalt de helt store følelsene. Teksturen blir litt som brusk og overkokt bleksprut.

Marinated Mackerel Belly - Chicken and Onion "Escabeche" var dagens møreste og med normale rett. Tynn skive av makrellbuk i kyllingkraft var fantstisk godt!

Så delte vi oss igjen, fruen med marinert grisefett og planter av noe slag. Litt mye fett, men godt.

På undertegnede ble det Natural Scampi. Grillet scapmi med limeskum. Mat ja, smak, ikke så mye. Nedtur. Her kunne man fått til veldig mye mer. Virker som om denne kun er magefyll.

Så da, var det klart for kveldens største utfordring. Sea Anomone Ravioli. Hvem som kom på å bruke sjøanemoner i mat vet jeg ikke, men spesielt intelligent kan han ikke ha vært. Denne retten skal etter sigende ha blitt servert tidligere med rå kaninhjerne i tillegg. Sjøanemonene lå i en gjennomsiktig ravioli i kalvekraft. God kalvekraft. Har nå prøvd sjøanemoner. Aldri mer. Veeeldig spesielt.

Gocchis of Polenta with Coffee and Safron Yuba. Polenta"pasta" smaksatt med kaffepulver i en soyabasert "saus" med safran. Riktig så godt med morsomme smakskombinasjoner.

Suckling Pig Tails var neste rett. Friterte haler av smågris servert med en søt blomstersuppe. Digg!

Omelette Surprise. Det så ikke ut som omelett, det smakte ikke omelett. Var vel det som var overraskelsen. Godt var det ihvertfall. Melkepuddingaktig.

Imellom disse rettene kom det i tillegg én vi ikke fikk tatt bildet av. Et fat med noe som så ut som en bit mozarella som ut fra kjøkkenet og vi ble pent bedt om å putte denne i munnen med en gang. Det så ut som mozarella, den hadde konsistens som Mozarella, men var fyllt med flytende Gorgonzola. Og det er nettopp her El Bulli får fram litt av poenget med det de driver med. Dette er Mind-Fuck på høyt nivå. Nevnte jeg at fruen (dette var pre-laktoseintoleranse-stadiet) avskyr blåmuggsoster som pesten. Ansiktsuttrykket var et syn for guder! :D
Jeg har ved en senere anledning prøvd å lage dette selv, med stort hell.

Det er nå omtrent 6 timer siden vi hoppet ut av taxien, lett nervøse. Nervene er byttet med en full mage og heldigvis er dessertene i ferd med å titte fram. Jg har lest flere anmeldelser hvor folk har gått sultne fra El Bulli. Det er ike teknisk mulig med mindre du er ekstremt kresen. Og som du sikkert har skjønt er det dårlig butikk her. Du skal ha et temmelig åpent sinn for å få noe ut av dette. En god posjon selvironi og humor hjelper også.

Neste avkjølende og rensende rett var Pond (isflak med brunt sukker og mynte). Ikke noe vanskelig, ikke noe rart, bare godt og kaldt.

Deretter fulgte Passion, en bakt pasjonsfrukt sprøytet full med rom. Nammenam.

Kveldens kanskje mest kunsteriske var Amber. Nydelig kuler med honning og blomsterekstrakt.

Kveldens aller siste rett var Roots. Sjokolade og lakris i form som en rot. Deilig.

Når man så avslutter sin egen bryllupsdag med en koffert med godteri, kan det nesten ikke bli bedre!

Så. Hva skal man si om El Bulli? 3* i Guide Michelin. 36 retter. Verdens beste restaurant mange år på rad før de stengte dørene i 2010. Molykulærgastronomiens høyborg. Den lille matkjemikers våte drøm.

Var det verdt turen og pengene? JA!
Ville jeg dratt tilbake? JA!
Er det dit du drar for å få utsøkt mat og vin? Nei.

Hit drar du for å leke, smake og teste alt det som kan gjøres med mat på måter du aldri har opplevd før. El Bulli fungerte på mange måte som en katalysator for det molykulære kjøkken.

Verdens beste restaurant? Ja, på sin måte.

Opplevelsen ville jeg i alle tilfeller ikke vært foruten.